Da jeg var lita jente, var Breksillan en veiløs gård ved en fjord i Namdalen.

Nesten hver dag var mamma og jeg på tur. Skogen var min lekeplass. Vi ungene hadde hus under grantrærne og rodde ferje mellom holmene i fjellvannet. To tyttebærblad til den holmen, tre blad til den lengre bort. 

Helgene i Kvila, gårdens lille jaktbu på 20 kvm var magiske. Gjennom skogen og frem til hytta som lå der ved vannet var det 1 time å gå. Vi fisket, alltid stekt fjellfisk til kveldsmat, plukket blåbær som ble til syltetøy på brødskiva. Var vi heldige, ble bæra servert med sukker og melk.

Hver vinter arbeidet mennene på gården i skogen. Lukten av sagflis og gran er fortsatt den fineste lukten jeg vet om. Det lukter pappa, Breksillan, tømmerhogst. Da jeg ble større var jeg med og plantet de små granplantene. Slik tjente jeg mine første kroner. Rundt tretopphytta er det flere plantefelt jeg har vært med på å plante. 

Siden tok livet meg mange veier og jeg ble byjente, men lengselen etter skogen har alltid vært der. Etter skogen vår, der det ikke er tilrettelagte stier, men stier etter forne tider og etter elgen. Der det er stillhet og du selv må ha med kaffe og mat og finne en moserabb eller stubbe å sitte på. 

Hjertet mitt bor i skogen. Det er i skogen jeg har vokst opp, det er i skogen jeg er hjemme.

Jeg heter Kathrin Kjelbotn Wråli. Jeg har vendt hjem til min barndoms skog. Jeg har tatt med meg en annen som er glad i skogen, min mann Christian.  Sammen vil vi gjerne dele den med deg. Slik at du også kan få et pusterom, oppleve roen og stillheten under trekronene, i flammene fra bålet eller i knitringen fra vedovnen. Fiske fjellfisk til kveldsmaten, eller plukke bær til å lage eget syltetøy. 

Ta med kjæresten, familie eller venner - eller kom alene. Ta en pause, høyt hevet over hverdagen.

Du er hjertelig velkommen!

 

Glimt fra byggeprosessen

 
Kathrin-og-Christian.png
Hjertet mitt bor i skogen. Det er i skogen jeg har vokst opp, det er i skogen jeg er hjemme.
— Kathrin Kjelbotn Wråli